Skrevet av Frank HesjedalKan du fortelle litt om bakgrunnen din som fotograf?
- Med tre år fra BI har jeg bakgrunn som økonom, men begynte så smått å bli mer enn vanlig fotointeressert i 1999. I 2000 fikk jeg mitt første digitale kamera, Nikon Coolpix 880, og brukte all min tid på foto, enten på internett eller med å fotografere. Alt jeg kan om både foto og kreative metoder som webdesign, flash og utforming) lærte jeg på internett.
- foto.no og lignende utenlandske fotokritikker var uvurderlige i startfasen. Jeg lærte enormt av tilbakemeldinger fra andre fotografer. Nå når jeg lever av dette ser jeg at ingen gir så god og streng tilbakemelding som andre fotografer. Kunder er lettere å tilfredsstille. Utallige timer over flere år med prøving og feiling i Photoshop har gitt meg mye lærdom. Det er også i Photoshop jeg gjør mye av jobben.
- I 2006, etter mammapermisjon, tok jeg sjansen og skiftet yrke. Jeg var heldig å få jobbe som frilans for et magasin, både som journalist og fotograf. Ett år der ga meg uvurderlig og variert trening på mange felt, og samtidig en unik mulighet til å jobbe meg opp et kontaktnett. Jeg hadde frie nok tøyler til å finne frem til de fleste intervjuobjekter selv. Flere av dem jobber jeg fremdeles med. Etter endt år føltes det trygt nok å starte helt for meg selv.
- 2007 ble et spennende og meget travelt år, med mange og varierte oppdrag. Jeg jobber mye for City Scene i Fredrikstad, der jeg lager det meste av promomateriell (som plakater, annonser og program), men også en del scenografi i form av projeksjon av bilder. Oppgavene er varierte, hver nye forestilling har et eget uttrykk, og jeg føler meg meget privilegert som får lov til å leve av dette. Jeg jobber også en del med konsertfoto, men foreløpig er dette mer en interesse enn noe å tjene penger på.
Savner du en formell fotoutdannelse?
- Man kan vel aldri lære nok, men det er mange måter å lære på. Jeg går nok en del omveier fordi jeg finner ut av det selv, og dermed ikke alltid finner den raskeste veien. Jeg er jo også håpløs på å lese manualer og kunne sikkert spart tid om jeg gjorde det. Jeg har ikke fagspråket, men føler ikke noe savn av den grunn. Nettet er en uutømmelig ressurs, og det meste av det jeg kunne spurt om i en klasse, kan jeg også taste inn på Google eller spørre om i et forum. Så nei, foreløpig føler jeg ikke noe savn.
Hvilke råd vil du gi til en som ønsker å bytte til en karriere som fotograf?
- Brenn ingen broer. Ikke kutt ut en god jobb for å satse på foto uten å vite noe om hva du går til. Har du lyst, prøv først ved siden av annen jobb. Se om du har et marked og flere innfallsvinkler å satse på. Minst mulig utgifter er viktigst av alt. Jeg investerte riktignok i et forholdsvis dyrt kamera og et lampekit (for lys må man ha), men har et veldig rimelig lokale, og nytt, mer og bedre utstyr ligger lenger frem i tiden, når det er penger nok på kontoen.
- Prøv å være annerledes, enten gjennom stil og/eller marked. Oppsøk, bygg nettverk og bruk alle kanaler du kan. Det er mye fint på nett som Facebook, Myspace, NRK torget som har lokale sider hvor du kan legge ut hele saker om deg og dine bilder. Mange aviser har det samme og dette kan være fine kanaler for å markedsføre seg selv.
- Lag deg hjemmeside der du viser frem det du står for, og gjør det lett å finne frem til deg. En mailadresse som slutter på noe annet enn hotmail eller yahoo er viktig.
- Vær pålitelig og hold tidsfrister! Oppdragsgivere må kunne stole på deg. Det er mange i de kreative yrker som har et flytende forhold til tid, men oftest er det kritiske tidsfrister. Det nytter ikke å levere noe etter at premieren er over. Da bruker de en annen neste gang. Jobb heller noen døgn i strekk og vis at du gjør alt for å holde det du lover. Det får du tilbake for senere.
Hvor mye tid bruker du på å fotografere?
- Nå har jeg vært i en periode hvor det ikke har blitt så mye tid til det. Jeg gjør en jobb i studio som kanskje tar en time, og så bruker jeg det mangedobbelte på å utforme et uttrykk. Det meste av min tid brukes i Photoshop. Slik som det er nå, må jeg nesten plotte inn i kalenderen at jeg bør ta bilder av min 3 år gamle datter en gang i blant.
Hvilke egenskaper mener du er viktig når du fotograferer konserter?
- Mer enn noe annet sted, tror jeg du trenger å ha øyet for det. Her er det lite rom for hjelp. I studio kan du få god hjelp av godt lys, kontrollerte omgivelser, sminke, props etc. Når man fotograferer konserter er det kun fotografen og et kamera. Selv går jeg for det enkle: Et kamerahus og som oftest to objektiver (180mm/3.5 og 24-105mm 3.5. Ingen av dem spesielt lyssterke). Hvis jeg har jeg mulighet kontakter jeg stedet eller bandet på forhånd slik at jeg kan få gå fritt rundt (bak scenen, på siden etc.).
- Ofte er det derimot bare de tre første sangene man får lov til å fotografere. Det kan lønne seg å fotografere oppvarmingsbandet, om ikke annet, for å finne vinkler, sjekke lysforhold, få ideer om ting du kan stå på for å komme høyere opp etc. Mest av alt handler det vel om å like det. For meg gir kameraet en ekstra dimensjon til musikken og det er ufattelig trist å være på konsert uten kamera etter å ha prøvd det. Jeg prøver å fange det inntrykket jeg får; få med stemning, musikken og ikke minst energien. Vanskelig lys gir utfordringer, men ofte også overraskende bra resultat, med lysstriper, motlys, glorier, gjenskinn, skygger...som kan gi bra bilder.
Hvilke egenskaper mener du er viktig når du fotograferer i studioet ditt?
- Det er viktig å være organisert og planlegge godt på forhånd. Jeg pleier alltid å bruke litt tid på å finne eksempelbilder på forskjellige utrykk vi kan bruke. Ofte ender vi opp med noe helt annet, men da har vi noe å begynne å jobbe med.
Tålmodighet og ro er viktig. Veldig mange mennesker er ikke glad i å bli tatt bilde av. Saken er å få dem avslappet nok til å vise frem seg selv. Vi prater ofte, jeg knipser gjerne noen bilder først som jeg vet ofte ikke blir noe bra, det er de oppstilte bildene, før de begynner å fortelle om seg slev og slapper av.
Har du noen fotografer som du liker spesielt godt?
- Jeg liker fotografer som gjør noe annerledes. Som kan fotografere hva som helst og allikevel gjøre det unikt. Ved behandling, vinkling eller f.eks. å legge til et element. Humoristisk snert er absolutt ikke å forakte. Fotografier som ikke nødvendigvis følger regler, men som klarer å skape sitt uttrykk, og engasjere titteren har jeg sansen for. Ofte er det de fotografene som ikke tar seg selv alt for høytidelig som får til dette. Ellers kan nevnes inspirasjonskildene; Corbijn, Annie Leibovitz, Misha Gordin, Paal Audestad. Få nevnt, mange glemt.
Har du noen spennende fotoprosjekter du planlegger eller ønsker å jobbe med i fremtiden?
- Slik som det er nå er det mine oppdragsgivere som driver meg fra et spennende prosjekt til det neste. Bransjen kjennetegnes med korttidsplanlegging, så jeg vet sjelden mer enn en uke eller to på forhånd hva som er neste prosjekt. Jeg jobber stort sett alltid opp mot korte deadliner, der det dukker opp nye hver gang noe er avsluttet. Jeg har noen planer på blokka til en dag jeg får tid, men det har gått ett år nå uten å få gjort noe utenom det bestilte. Planlegging blir det dermed ikke for mye av.
Har du et bilde du har tatt som du er spesielt godt fornøyd med og kan du fortelle litt om bakgrunnen for bildet?
- Såpeboble og klinkekuleseriene. Dette er bilder jeg har fått mye positiv respons på, men som ble laget hjemme i min egen stue ved hjelp av vinduslys, stuelamper, refleksjoner fra papir og transparenter. Det var mye jobb og tenking som ledet frem til gode resultat. Som bekreftelse på dette har bildene både gitt meg norske premier og internasjonale (Black and White Spider awards 2004, 2. plass årets fotograf). Dette viser at man ikke trenger dyrt utstyr for å lykkes.
Hvordan kan foto.no bli et bedre nettsted for fotografi i fremtiden?
- Det er vanskelig å si, men både på fotokritikken og diskusjonsforumet ser jeg forbedringspotensial.
- På fotokritikken er det adskillig flere brukere enn når jeg startet. Veldig mange tror at det er så viktig å være snill når man sier noe om andre sine bilder. Jeg har ikke lært noe som helst noen gang av noen som har vært snill mot bildene mine. Derimot, de som nådeløst har slaktet dem, rett nok ved å påpeke hva som var feil, er de som har lært meg det meste. Jeg ser stadig flere på fotokritikksteder, enda mer på utenlandske, som lever på en rosa sky fordi de tror de er blant verdens dyktigste fotografer. Kun fordi de er en gjeng med ryggklappere som alle roser hverandre uansett hva de legger ut. De er som rusmisbrukere; avhengig av ros, blir rasende når de ikke får det, og ødelegger for hverandre underveis. Det er jo lite forbedringspotensiale i dette, når alle hele tiden forteller deg hvor fantastisk du er. Folk må tåle å få negativ kritikk og må våge å gi negativ kritikk. Her kan du lære så mye, og utvikle deg som fotograf
- Diskusjonsforumet på foto.no er et kapittel for seg. Det er en kjemperessurs som drukner i innlegg fra folk som virker som de har for mye tid å bruke der. Ethvert uskyldig spørsmål munner ut i usaklige munnhuggerier blant voksne folk om saker som er langt unna hva det opprinnelige spørsmålet var. Og våger en nykommer å spørre om noe feil, ordlegge seg feil, eller spørre om noe som har blitt spurt om før, får personen gjerne et hav av tilsvar som sikrer at han eller hun aldri noen gang spør om noe igjen. En forbedring her må vel først og fremst være at hver og en av de som har mange (for mange) innlegg bør gå i seg selv hver gang de kommenterer og tenker om dette er noe vits i å skrive.
_____________________________________________
Trine Sirnes:
www.SirnesPhotography.com
Misha Gordin:
www.bsimple.com
- Med tre år fra BI har jeg bakgrunn som økonom, men begynte så smått å bli mer enn vanlig fotointeressert i 1999. I 2000 fikk jeg mitt første digitale kamera, Nikon Coolpix 880, og brukte all min tid på foto, enten på internett eller med å fotografere. Alt jeg kan om både foto og kreative metoder som webdesign, flash og utforming) lærte jeg på internett.
- foto.no og lignende utenlandske fotokritikker var uvurderlige i startfasen. Jeg lærte enormt av tilbakemeldinger fra andre fotografer. Nå når jeg lever av dette ser jeg at ingen gir så god og streng tilbakemelding som andre fotografer. Kunder er lettere å tilfredsstille. Utallige timer over flere år med prøving og feiling i Photoshop har gitt meg mye lærdom. Det er også i Photoshop jeg gjør mye av jobben.
- I 2006, etter mammapermisjon, tok jeg sjansen og skiftet yrke. Jeg var heldig å få jobbe som frilans for et magasin, både som journalist og fotograf. Ett år der ga meg uvurderlig og variert trening på mange felt, og samtidig en unik mulighet til å jobbe meg opp et kontaktnett. Jeg hadde frie nok tøyler til å finne frem til de fleste intervjuobjekter selv. Flere av dem jobber jeg fremdeles med. Etter endt år føltes det trygt nok å starte helt for meg selv.
- 2007 ble et spennende og meget travelt år, med mange og varierte oppdrag. Jeg jobber mye for City Scene i Fredrikstad, der jeg lager det meste av promomateriell (som plakater, annonser og program), men også en del scenografi i form av projeksjon av bilder. Oppgavene er varierte, hver nye forestilling har et eget uttrykk, og jeg føler meg meget privilegert som får lov til å leve av dette. Jeg jobber også en del med konsertfoto, men foreløpig er dette mer en interesse enn noe å tjene penger på.
Savner du en formell fotoutdannelse?
- Man kan vel aldri lære nok, men det er mange måter å lære på. Jeg går nok en del omveier fordi jeg finner ut av det selv, og dermed ikke alltid finner den raskeste veien. Jeg er jo også håpløs på å lese manualer og kunne sikkert spart tid om jeg gjorde det. Jeg har ikke fagspråket, men føler ikke noe savn av den grunn. Nettet er en uutømmelig ressurs, og det meste av det jeg kunne spurt om i en klasse, kan jeg også taste inn på Google eller spørre om i et forum. Så nei, foreløpig føler jeg ikke noe savn.
Hvilke råd vil du gi til en som ønsker å bytte til en karriere som fotograf?
- Brenn ingen broer. Ikke kutt ut en god jobb for å satse på foto uten å vite noe om hva du går til. Har du lyst, prøv først ved siden av annen jobb. Se om du har et marked og flere innfallsvinkler å satse på. Minst mulig utgifter er viktigst av alt. Jeg investerte riktignok i et forholdsvis dyrt kamera og et lampekit (for lys må man ha), men har et veldig rimelig lokale, og nytt, mer og bedre utstyr ligger lenger frem i tiden, når det er penger nok på kontoen.
- Prøv å være annerledes, enten gjennom stil og/eller marked. Oppsøk, bygg nettverk og bruk alle kanaler du kan. Det er mye fint på nett som Facebook, Myspace, NRK torget som har lokale sider hvor du kan legge ut hele saker om deg og dine bilder. Mange aviser har det samme og dette kan være fine kanaler for å markedsføre seg selv.
- Lag deg hjemmeside der du viser frem det du står for, og gjør det lett å finne frem til deg. En mailadresse som slutter på noe annet enn hotmail eller yahoo er viktig.
- Vær pålitelig og hold tidsfrister! Oppdragsgivere må kunne stole på deg. Det er mange i de kreative yrker som har et flytende forhold til tid, men oftest er det kritiske tidsfrister. Det nytter ikke å levere noe etter at premieren er over. Da bruker de en annen neste gang. Jobb heller noen døgn i strekk og vis at du gjør alt for å holde det du lover. Det får du tilbake for senere.
Hvor mye tid bruker du på å fotografere?
- Nå har jeg vært i en periode hvor det ikke har blitt så mye tid til det. Jeg gjør en jobb i studio som kanskje tar en time, og så bruker jeg det mangedobbelte på å utforme et uttrykk. Det meste av min tid brukes i Photoshop. Slik som det er nå, må jeg nesten plotte inn i kalenderen at jeg bør ta bilder av min 3 år gamle datter en gang i blant.
Hvilke egenskaper mener du er viktig når du fotograferer konserter?
- Mer enn noe annet sted, tror jeg du trenger å ha øyet for det. Her er det lite rom for hjelp. I studio kan du få god hjelp av godt lys, kontrollerte omgivelser, sminke, props etc. Når man fotograferer konserter er det kun fotografen og et kamera. Selv går jeg for det enkle: Et kamerahus og som oftest to objektiver (180mm/3.5 og 24-105mm 3.5. Ingen av dem spesielt lyssterke). Hvis jeg har jeg mulighet kontakter jeg stedet eller bandet på forhånd slik at jeg kan få gå fritt rundt (bak scenen, på siden etc.).
- Ofte er det derimot bare de tre første sangene man får lov til å fotografere. Det kan lønne seg å fotografere oppvarmingsbandet, om ikke annet, for å finne vinkler, sjekke lysforhold, få ideer om ting du kan stå på for å komme høyere opp etc. Mest av alt handler det vel om å like det. For meg gir kameraet en ekstra dimensjon til musikken og det er ufattelig trist å være på konsert uten kamera etter å ha prøvd det. Jeg prøver å fange det inntrykket jeg får; få med stemning, musikken og ikke minst energien. Vanskelig lys gir utfordringer, men ofte også overraskende bra resultat, med lysstriper, motlys, glorier, gjenskinn, skygger...som kan gi bra bilder.
Hvilke egenskaper mener du er viktig når du fotograferer i studioet ditt?
- Det er viktig å være organisert og planlegge godt på forhånd. Jeg pleier alltid å bruke litt tid på å finne eksempelbilder på forskjellige utrykk vi kan bruke. Ofte ender vi opp med noe helt annet, men da har vi noe å begynne å jobbe med.
Tålmodighet og ro er viktig. Veldig mange mennesker er ikke glad i å bli tatt bilde av. Saken er å få dem avslappet nok til å vise frem seg selv. Vi prater ofte, jeg knipser gjerne noen bilder først som jeg vet ofte ikke blir noe bra, det er de oppstilte bildene, før de begynner å fortelle om seg slev og slapper av.
Har du noen fotografer som du liker spesielt godt?
- Jeg liker fotografer som gjør noe annerledes. Som kan fotografere hva som helst og allikevel gjøre det unikt. Ved behandling, vinkling eller f.eks. å legge til et element. Humoristisk snert er absolutt ikke å forakte. Fotografier som ikke nødvendigvis følger regler, men som klarer å skape sitt uttrykk, og engasjere titteren har jeg sansen for. Ofte er det de fotografene som ikke tar seg selv alt for høytidelig som får til dette. Ellers kan nevnes inspirasjonskildene; Corbijn, Annie Leibovitz, Misha Gordin, Paal Audestad. Få nevnt, mange glemt.
Har du noen spennende fotoprosjekter du planlegger eller ønsker å jobbe med i fremtiden?
- Slik som det er nå er det mine oppdragsgivere som driver meg fra et spennende prosjekt til det neste. Bransjen kjennetegnes med korttidsplanlegging, så jeg vet sjelden mer enn en uke eller to på forhånd hva som er neste prosjekt. Jeg jobber stort sett alltid opp mot korte deadliner, der det dukker opp nye hver gang noe er avsluttet. Jeg har noen planer på blokka til en dag jeg får tid, men det har gått ett år nå uten å få gjort noe utenom det bestilte. Planlegging blir det dermed ikke for mye av.
Har du et bilde du har tatt som du er spesielt godt fornøyd med og kan du fortelle litt om bakgrunnen for bildet?
- Såpeboble og klinkekuleseriene. Dette er bilder jeg har fått mye positiv respons på, men som ble laget hjemme i min egen stue ved hjelp av vinduslys, stuelamper, refleksjoner fra papir og transparenter. Det var mye jobb og tenking som ledet frem til gode resultat. Som bekreftelse på dette har bildene både gitt meg norske premier og internasjonale (Black and White Spider awards 2004, 2. plass årets fotograf). Dette viser at man ikke trenger dyrt utstyr for å lykkes.
Hvordan kan foto.no bli et bedre nettsted for fotografi i fremtiden?
- Det er vanskelig å si, men både på fotokritikken og diskusjonsforumet ser jeg forbedringspotensial.
- På fotokritikken er det adskillig flere brukere enn når jeg startet. Veldig mange tror at det er så viktig å være snill når man sier noe om andre sine bilder. Jeg har ikke lært noe som helst noen gang av noen som har vært snill mot bildene mine. Derimot, de som nådeløst har slaktet dem, rett nok ved å påpeke hva som var feil, er de som har lært meg det meste. Jeg ser stadig flere på fotokritikksteder, enda mer på utenlandske, som lever på en rosa sky fordi de tror de er blant verdens dyktigste fotografer. Kun fordi de er en gjeng med ryggklappere som alle roser hverandre uansett hva de legger ut. De er som rusmisbrukere; avhengig av ros, blir rasende når de ikke får det, og ødelegger for hverandre underveis. Det er jo lite forbedringspotensiale i dette, når alle hele tiden forteller deg hvor fantastisk du er. Folk må tåle å få negativ kritikk og må våge å gi negativ kritikk. Her kan du lære så mye, og utvikle deg som fotograf
- Diskusjonsforumet på foto.no er et kapittel for seg. Det er en kjemperessurs som drukner i innlegg fra folk som virker som de har for mye tid å bruke der. Ethvert uskyldig spørsmål munner ut i usaklige munnhuggerier blant voksne folk om saker som er langt unna hva det opprinnelige spørsmålet var. Og våger en nykommer å spørre om noe feil, ordlegge seg feil, eller spørre om noe som har blitt spurt om før, får personen gjerne et hav av tilsvar som sikrer at han eller hun aldri noen gang spør om noe igjen. En forbedring her må vel først og fremst være at hver og en av de som har mange (for mange) innlegg bør gå i seg selv hver gang de kommenterer og tenker om dette er noe vits i å skrive.
_____________________________________________
Trine Sirnes:
www.SirnesPhotography.com
Misha Gordin:
www.bsimple.com
Trine Sirnes
Trine Sirnes
Klinkekule på speil i vinduslys og stuelamper
Trine Sirnes
detalj av såpeboble i samme lys som den forrige.
Trine Sirnes
Trines stesønn, Knut Haakon, tenkende på stranden en deilig sommerdag
Fotograf: Trine Sirnes">
