Skrevet av Frank HesjedalDebatten rundt årets bilde er i gang. På diskusjonsforumet på foto.no spør Bjørn Tore Emanuelson hva som gjør dette til Årets bilde 2007. Morten Løberg i fotografi.no spør også om Årets bilde er beste pressebildet tatt av en norsk pressefotograf i fjor.
Kjente kriterier for juryering
Under forrige ukes Dok08 festival var de fleste jeg snakket med av fotografer alle enig i at dette var et pressebilde som hadde alt et pressebilde bør inneholde og en verdig vinner. Hadde juryens objektive kriterier for valget av Årets bilde vært kjent hadde det kanskje vært lettere å gjøre seg opp en mening om dette er et godt valg eller ikke. Nå må vi alle basere oss på subjektive meninger for å trekke slutninger.
Juryens begrunnelse
Juryen skriver i sin begrunnelse at: Bildet viser oss med kraft hvor viktig det er at fotografer er til stede når det skjer. Uten dette bildet hadde dette ikke havnet i nyhetene. Kunne en tilfeldig forbipasserende med mobilkamera ha fotografert hendelsen på denne måten? Neppe. Det fotografiske blikket gjør forskjellen. Innenfor rammen, fortelles en fortettet historie om sommer, ulykke, intenst sinne og fortvilelse. Først når vi har sett en stund, får vi øye på mannen på bakken. Akkurat slik var det.
Å være der det skjer
Jeg støtter juryen når de sier at dette er et bilde som viser hvor viktig det er at fotografer er til stede når det skjer noe. Dette var også hovedargumentet til de fleste norske pressefotografer jeg snakket med under Dok08. Jeg lekte litt med tanken om hvordan resultatet ville ha vært hvis man hadde hatt fem andre pressefotografer tilstede under denne tragiske hendelsen. Dette ble avfeid som irrelevant fordi det ikke var andre fotografer til stede. Det kan med andre ord virke som at norske pressefotografer er av den oppfatning at det viktigste er å være der det skjer. Bildets andre kvaliteter som det tekniske kommer med andre ord i andre rekke. En journalist må ikke bare være der det skjer, han må også kunne sammenfatte dette i ord som kan publiseres. Bruker vi andre kriterier for en pressefotograf?
Det gode pressehåndverket
For dette er et bilde hvor komposisjonen kan diskuteres, slik som Morten Løberg gjør i sin kommentar på fotografi.no. Teknisk er jeg sikker på at de fleste fotografer med et digitalt kamera hadde oppnådd et vel så godt bilde, gjerne komposisjonsmessig også. At flere pressefotografer ser fullstendig bort fra dette er bemerkelsesverdig i en tid hvor flere pressefotografer er overflødig i norske aviser. Da bør de heller stå sammen for å bringe det gode pressehåndverket frem. Hvis kriteriet om å være der det skjer løftes frem som suverent i forhold til det gode håndverket er det en rekke fotografer med mobiltelefon og andre digitale kameraer som er klar til å ta over pressefotograftronen.
En helnorsk jury
Den norske juryen bestod i år av en helnorsk jury som er farget av det norske nyhetsbildet. Det er også grunn til å tro at de vil ha kjennskap til mange av de innsendte fotografiene og kanskje til og med fotografene som står bak dem. Norge er i tillegg et lite land, og medlemmene i Pressefotografenes Klubb ikke flere enn at mange vil være gjenkjennbare for juryens medlemmer i kraft av sin visuelle signatur. Vi ser godt forskjell på bildene til de prisbelønnede fotografene Espen Rasmussen og Richard Sagen, Siv Johanne Seglem og Linda Næsfeldt. Dette er bra, men det er også en ulempe når bildene vurderes og juryeres av en helnorsk, og slik sett, "inhabil" jury – spesielt når jurymedlemmet selv har sitt daglige virke i en norsk avisredaksjon (som Hilde Sandvik som jobber som debattredaktør i Bergens Tidende). I Sveriges Årets bild består juryen av seks medlemmer hvorav fem er utenlandske. National Geographic, Reuters, Magnum og Getty Images er alle representert. Internasjonalt har Espen Rasmussen fått førstepris og anerkjennelse for sine nyhetsbilder både i fjor og i år, men på hjemmebane blir han altså slått av "lokale" bilder. Hvorfor er det slik at to år på rad har de norske bildene danket ut andre internasjonalt anerkjente bilder? Hvilke kriterier legger juryen til grunn? Er de norske bidragene virkelig en overlegen konkurrent til en internasjonal vinner i en nasjonal kontektst? Og hvis så – hvorfor er de da ikke med og hevder seg i den internasjonale konkurransen?
Internasjonal jury
Med en internasjonal jury som ikke hadde kjent til sakens etterspill og politiske dimensjoner tviler jeg sterkt på årets vinnerbilde hadde blitt kåret til Årets bilde. Det kan virke som den norske juryen ønsker å løfte frem de lokale situasjonene og de lokale fotografene. Da jobber den i så fall ut i fra politiske føringer i utvelgelsen av Årets bilde, og ikke ut fra det som en slik kåring bør handle om: nemlig å løfte frem det til enhver tid beste pressefotografiet som synliggjør fotojournalistens unike fag og håndtverk: fotografisk kvalitet. Selvsagt i kombinasjon med en journalistisk teft og aktualitet.
Hva med Kohinoor Norberg?
Terje Bringedal forteller i et intervju med NRK etter utdelingen, at uten dette bildet hadde saken knapt blitt en notis i media. Jeg betviler ikke at bildet har vært viktig, men hva med videoen som også ble filmet og vist på nyhetssendingene? Og kanskje den viktigste faktoren til at denne saken har fått den oppmerksomheten den har fått, er at Alis kone er den fra før av mediekjente Kohinoor Norberg. Hvis Ali Fahras kone hadde vært Fatima med hijab, dårligere norskkunnskaper og en svakere mediekarisma, hadde det kanskje aldri vært noen "Ali-sak". Med seg på laget har Kohinoor blant annet hatt både bildet og videoen. Det er dermed ikke bildet som har løftet denne saken frem alene. Jeg tror derfor norske pressefotografer og juryen overvurderer egenskapene til årets Årets bilde.
Annemor Larsen fra VG hevdet da også under en paneldebatt på Dok08, at dette bildet sannsynligvis kunne vært tatt av nesten hvem som helst, og at det ikke skiller seg ut med spesielle fotografiske kvaliteter som forsvarer at dette er årets beste pressebilde.
Hva skiller årets bilde fra et amatørbilde?
Jeg er enig med Morten Løberg når han skriver at juryens valg er uforståelig fordi det finnes en rekke bilder som er bedre enn Årets bilde. Faktisk har fotografene bak de fleste av de andre bildene klart å tilføre bildet noe ekstra. For meg er det å tilføre et bilde det lille ekstra det som skiller proffen fra amatøren. Når vi kårer Årets Bilde, er det dermed lov å forvente at dette "lille ekstra" fra en proff fotograf, bidrar til å gjøre en stor forskjell som både fremhever og utmerker bildet. Vi står derfor nå tilbake med et grunnleggende spørsmål etter årets juryering: Hva skiller egentlig Årets bilde fra et bilde tatt av en ivrig amatør med et godt mobilkamera? Kunne ikke hvem som helst ha knipset dette? Hvordan vurderer årets norske jury at dette bildet ville ha hevdet seg i en internasjonal kontekst? Og sist men ikke minst: hvilket signal ønsker juryen at årets kåring skal være i forhold til norske fotojournalisters fokus på billedmessig proffkvalitet? I en tid hvor aviser som Dagbladet offentliggjør at de kvitter seg med enda flere fotografer, samtidig som de satser på økt billedbruk og den enkelte fotografs særegne visuelle fortellerstil, er det nemlig åpenbart for enhver at det bør ligge mer til grunn enn flaks og først til mølla for å hevde seg i konkurransen om å bli Årets Bilde.
_______________________________________
Har du synspunkter på Leder?
Send inn et leserinnlegg til:
desk@foto.no
_______________________________________
Fotografi.no:
http://fotografi.no/wip4/aarets_bilde_feil_bilde/d.epl?id=154352
Kjente kriterier for juryering
Under forrige ukes Dok08 festival var de fleste jeg snakket med av fotografer alle enig i at dette var et pressebilde som hadde alt et pressebilde bør inneholde og en verdig vinner. Hadde juryens objektive kriterier for valget av Årets bilde vært kjent hadde det kanskje vært lettere å gjøre seg opp en mening om dette er et godt valg eller ikke. Nå må vi alle basere oss på subjektive meninger for å trekke slutninger.
Juryens begrunnelse
Juryen skriver i sin begrunnelse at: Bildet viser oss med kraft hvor viktig det er at fotografer er til stede når det skjer. Uten dette bildet hadde dette ikke havnet i nyhetene. Kunne en tilfeldig forbipasserende med mobilkamera ha fotografert hendelsen på denne måten? Neppe. Det fotografiske blikket gjør forskjellen. Innenfor rammen, fortelles en fortettet historie om sommer, ulykke, intenst sinne og fortvilelse. Først når vi har sett en stund, får vi øye på mannen på bakken. Akkurat slik var det.
Å være der det skjer
Jeg støtter juryen når de sier at dette er et bilde som viser hvor viktig det er at fotografer er til stede når det skjer noe. Dette var også hovedargumentet til de fleste norske pressefotografer jeg snakket med under Dok08. Jeg lekte litt med tanken om hvordan resultatet ville ha vært hvis man hadde hatt fem andre pressefotografer tilstede under denne tragiske hendelsen. Dette ble avfeid som irrelevant fordi det ikke var andre fotografer til stede. Det kan med andre ord virke som at norske pressefotografer er av den oppfatning at det viktigste er å være der det skjer. Bildets andre kvaliteter som det tekniske kommer med andre ord i andre rekke. En journalist må ikke bare være der det skjer, han må også kunne sammenfatte dette i ord som kan publiseres. Bruker vi andre kriterier for en pressefotograf?
Det gode pressehåndverket
For dette er et bilde hvor komposisjonen kan diskuteres, slik som Morten Løberg gjør i sin kommentar på fotografi.no. Teknisk er jeg sikker på at de fleste fotografer med et digitalt kamera hadde oppnådd et vel så godt bilde, gjerne komposisjonsmessig også. At flere pressefotografer ser fullstendig bort fra dette er bemerkelsesverdig i en tid hvor flere pressefotografer er overflødig i norske aviser. Da bør de heller stå sammen for å bringe det gode pressehåndverket frem. Hvis kriteriet om å være der det skjer løftes frem som suverent i forhold til det gode håndverket er det en rekke fotografer med mobiltelefon og andre digitale kameraer som er klar til å ta over pressefotograftronen.
En helnorsk jury
Den norske juryen bestod i år av en helnorsk jury som er farget av det norske nyhetsbildet. Det er også grunn til å tro at de vil ha kjennskap til mange av de innsendte fotografiene og kanskje til og med fotografene som står bak dem. Norge er i tillegg et lite land, og medlemmene i Pressefotografenes Klubb ikke flere enn at mange vil være gjenkjennbare for juryens medlemmer i kraft av sin visuelle signatur. Vi ser godt forskjell på bildene til de prisbelønnede fotografene Espen Rasmussen og Richard Sagen, Siv Johanne Seglem og Linda Næsfeldt. Dette er bra, men det er også en ulempe når bildene vurderes og juryeres av en helnorsk, og slik sett, "inhabil" jury – spesielt når jurymedlemmet selv har sitt daglige virke i en norsk avisredaksjon (som Hilde Sandvik som jobber som debattredaktør i Bergens Tidende). I Sveriges Årets bild består juryen av seks medlemmer hvorav fem er utenlandske. National Geographic, Reuters, Magnum og Getty Images er alle representert. Internasjonalt har Espen Rasmussen fått førstepris og anerkjennelse for sine nyhetsbilder både i fjor og i år, men på hjemmebane blir han altså slått av "lokale" bilder. Hvorfor er det slik at to år på rad har de norske bildene danket ut andre internasjonalt anerkjente bilder? Hvilke kriterier legger juryen til grunn? Er de norske bidragene virkelig en overlegen konkurrent til en internasjonal vinner i en nasjonal kontektst? Og hvis så – hvorfor er de da ikke med og hevder seg i den internasjonale konkurransen?
Internasjonal jury
Med en internasjonal jury som ikke hadde kjent til sakens etterspill og politiske dimensjoner tviler jeg sterkt på årets vinnerbilde hadde blitt kåret til Årets bilde. Det kan virke som den norske juryen ønsker å løfte frem de lokale situasjonene og de lokale fotografene. Da jobber den i så fall ut i fra politiske føringer i utvelgelsen av Årets bilde, og ikke ut fra det som en slik kåring bør handle om: nemlig å løfte frem det til enhver tid beste pressefotografiet som synliggjør fotojournalistens unike fag og håndtverk: fotografisk kvalitet. Selvsagt i kombinasjon med en journalistisk teft og aktualitet.
Hva med Kohinoor Norberg?
Terje Bringedal forteller i et intervju med NRK etter utdelingen, at uten dette bildet hadde saken knapt blitt en notis i media. Jeg betviler ikke at bildet har vært viktig, men hva med videoen som også ble filmet og vist på nyhetssendingene? Og kanskje den viktigste faktoren til at denne saken har fått den oppmerksomheten den har fått, er at Alis kone er den fra før av mediekjente Kohinoor Norberg. Hvis Ali Fahras kone hadde vært Fatima med hijab, dårligere norskkunnskaper og en svakere mediekarisma, hadde det kanskje aldri vært noen "Ali-sak". Med seg på laget har Kohinoor blant annet hatt både bildet og videoen. Det er dermed ikke bildet som har løftet denne saken frem alene. Jeg tror derfor norske pressefotografer og juryen overvurderer egenskapene til årets Årets bilde.
Annemor Larsen fra VG hevdet da også under en paneldebatt på Dok08, at dette bildet sannsynligvis kunne vært tatt av nesten hvem som helst, og at det ikke skiller seg ut med spesielle fotografiske kvaliteter som forsvarer at dette er årets beste pressebilde.
Hva skiller årets bilde fra et amatørbilde?
Jeg er enig med Morten Løberg når han skriver at juryens valg er uforståelig fordi det finnes en rekke bilder som er bedre enn Årets bilde. Faktisk har fotografene bak de fleste av de andre bildene klart å tilføre bildet noe ekstra. For meg er det å tilføre et bilde det lille ekstra det som skiller proffen fra amatøren. Når vi kårer Årets Bilde, er det dermed lov å forvente at dette "lille ekstra" fra en proff fotograf, bidrar til å gjøre en stor forskjell som både fremhever og utmerker bildet. Vi står derfor nå tilbake med et grunnleggende spørsmål etter årets juryering: Hva skiller egentlig Årets bilde fra et bilde tatt av en ivrig amatør med et godt mobilkamera? Kunne ikke hvem som helst ha knipset dette? Hvordan vurderer årets norske jury at dette bildet ville ha hevdet seg i en internasjonal kontekst? Og sist men ikke minst: hvilket signal ønsker juryen at årets kåring skal være i forhold til norske fotojournalisters fokus på billedmessig proffkvalitet? I en tid hvor aviser som Dagbladet offentliggjør at de kvitter seg med enda flere fotografer, samtidig som de satser på økt billedbruk og den enkelte fotografs særegne visuelle fortellerstil, er det nemlig åpenbart for enhver at det bør ligge mer til grunn enn flaks og først til mølla for å hevde seg i konkurransen om å bli Årets Bilde.
_______________________________________
Har du synspunkter på Leder?
Send inn et leserinnlegg til:
desk@foto.no
_______________________________________
Fotografi.no:
http://fotografi.no/wip4/aarets_bilde_feil_bilde/d.epl?id=154352
Årets bilde 2007
Caroline Drefvelin
Ali Farah ble slått ned i Sofienbergparken i Oslo sommren 2007. Ambulansepersonellet nektet å ta han med seg til sykehus da de kom til stedet. Saken skapte en lang debatt om rasisme i dagens offentlige Norge.
Relaterte artikler:
Diskusjoner: