Skrevet av Frank HesjedalDok09 fortsetter der dok08 avsluttet i fjor: med kvalitet og inspirasjon. Dette kan i alle fall sies om Oddleiv Apneseth og Joachim Ladefoged. Sistnevnte er den danske VII-fotografen som har ledet an i den danske dominansen i det internasjonale fotomiljøet. Han tok oss med på en reise i en rekke prosjekter og jobber han har gjort som fotojournalist. Det gjorde godt for øyet og undertegnede ønsker å komme med en sterk oppfordring om å ta hans bilder i nærmere øyesyn og spesielt Albania-bildene. Likevel er det ikke Ladefoged jeg ønsker å trekke frem som kveldens høydepunkt. Den æren, om jeg kan kalle det det, går til den tidligere BT-fotografen Oddleiv Apneseth.
Den jordnære fotografen, som har takket ja til sluttpakke fra Bergens Tidende for å satse som frilansfotograf, fikk støtte av Fritt Ord til å dokumentere livet i Jølster i ett år. Fint var det, for resultatet, slik det fremstår nå, er et alvorlig, humoristisk og ærlig fotodokument som treffer rett i den lille bygdas folkesjel. I alle fall slik jeg tolker dem som hadde kjennskap til den lille bygda. Målet til Apneseth har vært å gjennomføre et prosjekt som kan få historisk relevans. Han har fotografert befolkningen og mennesker som var innom bygda i 2008, begivenheter, enkeltmennesker, familier og arbeidsplasser. Han har hatt informanter i bygda som har tipset han når noe spesielt har skjedd og han har banket på dører og stoppet folk på landeveien for å få sine bilder, sin dokumentasjon. Da han så gamle og senile Eva gå langs veien mens han var ute med bilen sin stoppet han opp, sveivet ned vinduet og spurte henne om han ikke kunne få ta et bilde av henne. Eva, som aldri har vært redd for å si hva hun mente, tok et godt tak i kinnet på Odd og ga klar melding om at han var litt lang i skjegget.
Dokumentariske fotoprosjekter som går mer i dybden enn det aviser og magasiner har ressurser til med sine fotoreportasjer, hilser undertegnede velkommen. Fra et historisk og sosiologisk perspektiv er det viktig og det er gledelig at Fritt ord har gitt sin støtte til en rekke slike dypdykk. For Apneseth har Jølster-prosjektet vært det tøffeste prosjektet han noen gang har gjennomført. Han har knapt hatt fri en eneste dag i hele 2008, det året prosjektet varte. Helt fra starten av ansatte han en fotoassistent og en sosialantropolog i prosjektet. I dok09s festivalbrosjyre uttaler Apneseth:
- Jeg ville at det skulle bli en omfattende dokumentasjon av kommunen. Jeg ville forstå strukturene, og som et historisk dokument er det høye krav til dokumentasjon. Mitt ønske er at hele prosjektet skal være tilgjengelig i etterkant, enten på biblioteknivå, eller på kommunalt nivå. Men det er et poeng at det skal være tilgjengelig for ettertiden.
Til undertegnede kan Oddleiv fortelle at alt bildematerialet kommer til å bli gjort tilgjengelig. Selv de bildene som han selv ikke er fornøyd med. Begrunnelsen for dette er igjen å finne i prosjektets målsetting om at det skal være et historisk dokument. Da kan ikke fotografen nøye seg med å plukke ut de bildene han selv liker.
To ting fascinerer undertegnede med dette prosjektet. Det første er at bildene er så naturlig og dokumentarisk til tross for Apneseths stramme regi i flere av bildene. Mennesker er stilt opp etter nøye planlegging (ikke i alle bildene) og de poserer gjerne. Likevel er det naturlig, blant annet fordi de er å finne i sitt rette miljø, der de hører hjemme. Ved første øyekast skulle en tro at mannskoret som er fotografert på en glattkjøringsbane er helt malplassert, men det er de ikke. For mannskoret øver like ved denne glattkjøringsbanen og når Apneseth krydrer bildene med sine historier faller alt på plass.
Og dermed er vi inne på ting nummer to som fascinerer meg med dette prosjektet, eller kanskje med Apneseth, og det er historiene han kan knytte til alle bildene. Her har vi å gjøre med en fotograf som virkelig har gått nært på det han fotograferer, og da mener jeg ikke fysisk, men menneskelig. Det kan leses i bildene og det er absolutt en prikk over ien i dette prosjektet. Hadde Oddleiv fått sjansen tror jeg han fremdeles kunne stått på podiet og fortalt historier om bygda og menneskene han har fotografert. Heldigvis kommer det en bok om prosjektet som forhåpentligvis forteller oss flere historier.
I mellomtiden får vi nøye oss med andre og helt sikkert inspirerende foredrag på dok09. Festivalen fortsetter i dag og i morgen.
Oddleiv Apneseth fikk for øvrig tredjeprisen i Årets Bilde 2008 i kategorien Årets dokumentar innland for bilder fra sitt Jølster-prosjekt.
Den jordnære fotografen, som har takket ja til sluttpakke fra Bergens Tidende for å satse som frilansfotograf, fikk støtte av Fritt Ord til å dokumentere livet i Jølster i ett år. Fint var det, for resultatet, slik det fremstår nå, er et alvorlig, humoristisk og ærlig fotodokument som treffer rett i den lille bygdas folkesjel. I alle fall slik jeg tolker dem som hadde kjennskap til den lille bygda. Målet til Apneseth har vært å gjennomføre et prosjekt som kan få historisk relevans. Han har fotografert befolkningen og mennesker som var innom bygda i 2008, begivenheter, enkeltmennesker, familier og arbeidsplasser. Han har hatt informanter i bygda som har tipset han når noe spesielt har skjedd og han har banket på dører og stoppet folk på landeveien for å få sine bilder, sin dokumentasjon. Da han så gamle og senile Eva gå langs veien mens han var ute med bilen sin stoppet han opp, sveivet ned vinduet og spurte henne om han ikke kunne få ta et bilde av henne. Eva, som aldri har vært redd for å si hva hun mente, tok et godt tak i kinnet på Odd og ga klar melding om at han var litt lang i skjegget.
Dokumentariske fotoprosjekter som går mer i dybden enn det aviser og magasiner har ressurser til med sine fotoreportasjer, hilser undertegnede velkommen. Fra et historisk og sosiologisk perspektiv er det viktig og det er gledelig at Fritt ord har gitt sin støtte til en rekke slike dypdykk. For Apneseth har Jølster-prosjektet vært det tøffeste prosjektet han noen gang har gjennomført. Han har knapt hatt fri en eneste dag i hele 2008, det året prosjektet varte. Helt fra starten av ansatte han en fotoassistent og en sosialantropolog i prosjektet. I dok09s festivalbrosjyre uttaler Apneseth:
- Jeg ville at det skulle bli en omfattende dokumentasjon av kommunen. Jeg ville forstå strukturene, og som et historisk dokument er det høye krav til dokumentasjon. Mitt ønske er at hele prosjektet skal være tilgjengelig i etterkant, enten på biblioteknivå, eller på kommunalt nivå. Men det er et poeng at det skal være tilgjengelig for ettertiden.
Til undertegnede kan Oddleiv fortelle at alt bildematerialet kommer til å bli gjort tilgjengelig. Selv de bildene som han selv ikke er fornøyd med. Begrunnelsen for dette er igjen å finne i prosjektets målsetting om at det skal være et historisk dokument. Da kan ikke fotografen nøye seg med å plukke ut de bildene han selv liker.
To ting fascinerer undertegnede med dette prosjektet. Det første er at bildene er så naturlig og dokumentarisk til tross for Apneseths stramme regi i flere av bildene. Mennesker er stilt opp etter nøye planlegging (ikke i alle bildene) og de poserer gjerne. Likevel er det naturlig, blant annet fordi de er å finne i sitt rette miljø, der de hører hjemme. Ved første øyekast skulle en tro at mannskoret som er fotografert på en glattkjøringsbane er helt malplassert, men det er de ikke. For mannskoret øver like ved denne glattkjøringsbanen og når Apneseth krydrer bildene med sine historier faller alt på plass.
Og dermed er vi inne på ting nummer to som fascinerer meg med dette prosjektet, eller kanskje med Apneseth, og det er historiene han kan knytte til alle bildene. Her har vi å gjøre med en fotograf som virkelig har gått nært på det han fotograferer, og da mener jeg ikke fysisk, men menneskelig. Det kan leses i bildene og det er absolutt en prikk over ien i dette prosjektet. Hadde Oddleiv fått sjansen tror jeg han fremdeles kunne stått på podiet og fortalt historier om bygda og menneskene han har fotografert. Heldigvis kommer det en bok om prosjektet som forhåpentligvis forteller oss flere historier.
I mellomtiden får vi nøye oss med andre og helt sikkert inspirerende foredrag på dok09. Festivalen fortsetter i dag og i morgen.
Oddleiv Apneseth fikk for øvrig tredjeprisen i Årets Bilde 2008 i kategorien Årets dokumentar innland for bilder fra sitt Jølster-prosjekt.
Oddleiv Apneseth
Frank Hesjedal
Eva
Oddleiv Apneseth
Oddleiv Apneseth
Oddleiv Apneseth
Oddleiv Apneseth
Oddleiv Apneseth