Psykologisk utløser

C/O Berlin er først ute med Arnold Newmans retrospektive utstilling «Masterclass». Frem til 20. mai finner man over 200 av hans bilder i Oranienburgerstraße i Mitte før utstillingen vandrer videre til Haag, Texas og California.

Marilyn Monroe henger på et kontaktark på veggen i Berlin. Bildene er fra 1962, et halvt år før hun døde. Ett av motivene er merket «okay» med rød skrift, andre steder står det «this area only» og «must drop out».

Ovenfor Marilyn Monroe henger en rekke miniatyrbilder av Pablo Picasso. Også her har Arnold Newman skrevet notiser på kontaktarket. Med en sort penn har han markert bildeutsnittet.

De to motivene som Newman til slutt valgte ut - portrettet av Picasso som støtter ansiktet i hånden sin og en melankolsk Marilyn Monroe i halvprofil - er også utstilt i sin helhet Berlin.

Kuratorene har gravd dypt i Newmans arkiver og det har resultert i en særdeles omfattende utstilling i den tyske hovedstaden. Ikke bare hans ikoniske portrettfotografier, men også studier av arkitektur, gatefotografier, stilleben og kontaktark som viser Newmans detaljerte utvelgelsesprosess er utstilt på C/O.

Fra maleri til fotografi
Arnold Newman (f. 1918) skulle egentlig bli maler. Men etter to år måtte han avbryte studiene i Miami av finansielle grunner. I stedet åpnet han et portrettstudio i West Palm Beach før han i 1946 flyttet til New York, byen hvor han døde 60 år senere.

Men nærheten til kunsten ble definerende for hans karriere som fotograf. En stor del av menneskene han senere portretterte var nettopp kunstnere.

Marc Chagall, Piet Mondrian, Roy Lichtenstein, Andy Warhol, de Kooning og Salavdor Dali er bare noen av de mange utvalgte. De aller fleste var menn. Georgia O'Keeffe og Lilli Palmer er hederlige unntak.

Også hans interesse for geometri, former og kontrast kan tilskrives maleristudiet. Som fotograf var han ekstremt opptatt av linjer og rytme.

Og som notisene på kontaktarkene viser var han ikke fremmed for å skjære og kutte i motivene sine. Tvert i mot så han som skolert maler utelukkende fordeler ved et strengt og nøye utvalgt bildeutsnitt.

Etter at Arnold Newman flyttet til New York fikk han oppdrag hos anerkjente magasiner som Harper's Bazaar, Life, Look og New Yorker. Og etterhvert ble museer over hele verden oppmerksome på hans portrettfotografier. Bildene hans har vært utstilt på både Art Institute of Chicago og National Portrait Gallery i London.

Sterilt studio
Arnold Newman foretrakk så langt det gikk å ta bilder utenfor studioets sterile vegger.

Ett av Newmanns mest fremtredende kjennetegn er nettopp at han portretterer menneskene i deres element; i hagen, i atelieret, på kontoret, i stua eller i hjemmebiblioteket. En sjelden gang tok han ta dem med ut i gatene eller det hendte at han brukte byen, og da især New York, som backdrop.

Forfatter Truman Capote er innfanget på sofaen i sin egen stue. Og bildene av Pablo Picasso er alle tatt i hans atelier. Paul Auster er også fotografert i sitt mørke arbeidskontor.

Newmans filosofi var at tingene som kunstnere omgir seg med reflekterer deres personlighet. Og i sine portrettfotografier vektlegger han dette fremfor ansiktsuttrykk. Her stod han i opposisjon til det klassiske portrettfotografiets prinsipp.

Arnold Newman elsket å plassere modellene sine sammen med deres verk. Hans kanskje mest kjente fotografi er komponisten og dirigenten Igor Stravinsky ved siden av sitt flygel.

Men også arkitekter får posere ved siden av byggverkene sine, og møbeldesigneren Eero Saarinen sitter selvfølgelig i sin «tulipanstol».

Det er som om Newman insisterer på at en kunstner er sitt arbeid.

Psykologisk interesse
«Jeg er interessert i hva som motiverer individer, hva de gjør i livene sine. Jeg ville vært en god psykolog», har Arnold Newman sagt om seg selv.

Og på mange måter er den amerikanske portrettfotografen en psykolog i fotografiets tjeneste.

Newman fikk merkelappen «Father of the Environmental Portrait», en betegnelse han selv ikke var fornøyd med nettopp fordi det utelukket den psykologiske komponenten som var så viktig for han.

På subtilt vis leker han med symbolkraft og assosiasjoner i sine portrettfotografier. Jackson Pollock i sitt atelier på Long Island med malerbøtter og pensler i forgrunnen og en dødningeskalle i bakgrunnen er et godt eksempel på nettopp det.

Alene å portrettere mennesker fordi de er berømte var ifølge Newman en meningsløs disiplin. Hans motivasjon var å skape et interessant fotografi som kunne føre til en dypere forståelse av personene han tok bilder av. I tillegg skulle omgivelsene gi en ekstra dimensjon til bildekomposisjonen.

Newman forsøkte å unngå det statiske i portrettfotografiene. Modellene hans strekker seg, snur seg eller bøyer seg. Ofte er det bare en bevegelse med hånden, armen eller foten som gir bildene dynamikk. Han la stor vekt på å korreografere modellene sine.

Hodet og hjertet

Arnold Newman hører ikke hjem i Richard Avedon og Irving Penns portrettradisjon. Han var mer inspirert av fotojournalister som Henri Cartier-Bresson og Alfred Eisenstaedt. Selv var Newman modig nok til å mene at han tok en større risiko enn både Avedon og Penn fordi han fotograferte utenfor studioets kontrollerte rammer.

Men Newman var selv en kontrollfreak. Selv om han elsket det naturlige lyset, var han ikke fremmed for å bruke kunstig lys når det var nødvendig. Her var en pragmatisk perfeksjonist.

Til tross for Newmans gjennomkomponerte og teknisk utsøkte portrettfotografier var ideen og følelsen bak bildene det viktigste for en av de mest markante portrettfotografene i det forrige århundret.

«Vi tar ikke bilder med kameraene våre, men med våre hjerter og hoder».

Av alle menneskene Newman hadde foran kameralinsen var han selv mest berørt av Otto Frank. I 1960 portretterte han Anne Franks far i huset i Amsterdam, hvor familien bodde inntil de ble deportert til Auschwitz. Bildet henger i Berlin frem til 20. mai.